Hva gjør man i andre land?

De fleste land i verden har grenseverdier for hvor kraftig eksponering befolkningen kan utsettes for. Dette setter igjen krav til hvor kraftige sendere som kan installeres i basestasjoner og andre antenner for å sende ut data. Det begrenser også hvor kraftig mobiltelefoner, PCer, WiFi-rutere o.l. kan sende. Det er stor forskjell på grenseverdiene i ulike land. Hovedskillet går mellom vestlige land, gjerne NATO-medlemmer, på den ene siden og store land som Kina, India, Russland og andre østeuropeiske land, Italia og Sveits på den andre.

Her ser vi Norges grenseverdi øverst. Den deler vi med de fleste vestlige NATO-land. Alle andre land har lavere grenseverdier enn oss. India og Israel har 1/10 av vår grense, mens store land som Russland og Kina har 1/100 av vår grense. Flere europeiske land har enda lavere grenseverdier.

Norge og Norden for øvrig, USA og en rekke andre NATO-land har grense-verdier satt lik ICNIRPs retningsgivende verdier for vern mot oppvarmings-skader.

Maksimalt anbefalt eksponeringsnivå beregnes i henhold til stiftelsen ICNIRPs retningslinjer som et gjennomsnitt over tid – 6 eller 30 minutter, avhengig av ulike faktorer – og som gjennomsnitt over en flate (1 m2). Denne beregningsmåten bygger på antakelsen om at vevsoppvarming er et tilstrekkelig kriterium for å sikre mot skade, hvilke gjennomsnitts-temperaturer som utløse vevskade, og på antakelser om kroppsvevs evne til å absorbere, frakte vekk og fordele varme.

Ved fastsettelse av våre grenseverdier tas ikke hensyn til andre mulige helseskader enn oppvarming. I land med lavere grenseverdier anerkjenner myndighetene at RF-EMF også kan gi andre helseskader og derfor settes grenseverdiene til 1/100 av våre eller lavere.

Imidlertid erkjenner myndigheter i land med våre grenseverdier at flere grunnleggende mekanismer i levende celler kan bli påvirket av RF-EMF. Bl.a. oksidativt stress er klart påvist i cellene til dyr og planter etter at de er blitt eksponering for RF-EMF. Oksidativt stress er en reaksjon alle levende celler kan ha. Imidlertid er myndighetene ikke villige til å ta hensyn til dette ved fastsettelse av grenseverdier siden det ikke er eksperimentert med mennesker og derfor sier de at det er usikkert om også menneskeceller vil få oksidativt stress – og om de vil få det i den grad at det kan kalles en helseskade.

I alle land bortsett fra Norge, offentlig anerkjennes det at stråling fra trådløs kommunikasjon kan gi helseskader, spesielt siden det er påvist i andre dyr. Dette håndteres på to måter. Enten settes lavere grenseverdier for hele landet, som i Kina, India, Russland, Italia, Sveits m.fl. eller så gjøres føre-var-tiltak. Føre-var-tiltak kan være å sette begrensninger på bruk av trådløs kommunikasjon der sårbare mennesker oppholder seg (barnehage, skole, sykehus bl.a. i Frankrike) og gi konkrete råd til befolkningen om hvordan de selv kan redusere eksponeringen. Disse rådene samsvarer med de som står på vår webside: «Bekymret?» Slike råd finner man hos helsemyndighetene i alle land med samme grenseverdier som oss, men slike råd finnes ikke i Norge.

Hvorfor Norge er unntaket.

Norge er dermed unntaket som ikke gir råd om sikker bruk til befolkningen. Det er med andre ord, ikke foretatt noen føre-var-tiltak. Interessant nok ble det gitt slike råd i 2002, men fra 2012 av rådene borte.

Budskapet fra norske myndigheter i dag, er at det ikke er noen grunn til bekymring da grenseverdiene våre beskytter mot all mulig skade fra stråling fra trådløs kommunikasjon. Dette er ikke å ta føre-var-hensyn, slik man gjør for alle andre stoffer som man på samme måte som for EMF har påvist at kan gi helseskader. For alle andre stoffer følger man også WHOs kreftorganisasjon IARC sine råd om kreftfare og forbyr og/eller begrenser bruk av stoffer som er i samme gruppe som stråling fra trådløs kommunikasjon. IARC plasserte slik stråling i Gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. Dette er samme gruppe som bl.a. eksos fra bensin og dieselmotorer, metylkvikksølv, polyklorofenoler og en rekke organiske løsemidler man skal beskytte seg for å jobbe med, giftstoffer fra muggsopper, en rekke kjemiske stoffer man ikke vil ha i forbrukerprodukter for eksempel acetamid og kloroform som er forbudt, samt tungmetaller som bly, kobolt og nikkel. Alle disse andre stoffene vil norske myndigheter at vi beskytter oss mot, mens stråling fra trådløs kommunikasjon behøver vi ikke å ta hensyn til.

Det kan virke merkelig at Norge er annerledes enn de andre landene og ikke har føre-var-tiltak. Argumentasjonen for Norges politikk på området, spesielt valget om å ikke informere innbyggerne om mulig helsefare, men i stedet påstå at alt er trygt, finner man i en rapport fra folkehelseinstituttet FHI, fra 2012 (FHI-rapport 2012:3). Her diskuteres det grundig hvordan forskning har vist at folk kan bli syke av helseangst når de får vite at noe er potensielt helseskadelig. Her argumenteres det for at det er større sannsynlighet for at befolkningen vil bli sykere av helseangst enn av strålingen i seg selv. Derfor anbefaler rapporten den strategien informasjonsarbeiderne i DSA (og FHI og Helsedirektoratet) i dag har: Formidle på alle måter at strålingen er TRYGG!

Rapporten anbefaler også å aktivt samarbeide med media om å formidle dette budskapet. Det er også del av strategien å gå aktivt ut og motsi enhver som hevder noe annet. Det skal grundig formidles på alle måter og med alle midler at strålingen er TRYGG!

Hvordan Gro Harlem Brundtlands utspill er blitt parert for å få fram budskapet om at stråling er helt trygt – og påstår man at man blir syk er det bare en angstreaksjon etter å ha hørt Gros påstander!

Et tydelig eksempel er hva som har skjedd hver gang Gro Harlem Brundtland har gått ut i media om sin el-overfølsomhet.  Alle gangene har personer knyttet til DSA og ICNIRP gitt intervjuer hvor de tilbakeviser hennes påstander og hevder at det eneste hun oppnår med dette er å gjøre folk syke av helseangst og innbilte reaksjoner på strålingen. Dermed setter de henne «sjakk matt»: sier hun at folk kan bli el-overfølsomme, vil myndighetene i Norge hevde at den som mener seg el-overfølsom bare er blitt påvirket av Gro og blitt innbilt syk. Gro skaper strålefrykt.

Her er eksempler på anledninger hun har gått ut med at hun ikke tåler EMF fra blant annet mobiltelefoner:

Hun blir sterkt imøtegått av ICNIRP-folk, blant annet grunnleggeren av ICNIRP, Repacholi, og det norske ICNIRP-medlemmet Gunnhild Oftedal, se for eksempel:

De gikk også ut i andre media, bl.a.

De reagerer raskt og går bredt ut i media for å sette henne «sjakk matt» ved å si at hun skremmer opp befolkningen – underforstått at alle som nå hevder å reagere på EMF bare er skremt opp av Gro og de mister dermed (enda mer) troverdighet.

Du kan også lese om Brundtland og hva hun sier om EMF, artikkel på engelsk. Den var  opprinnelig skrevet i det norske magasinet Plot i 2012 på norsk.